Jeg kan ikke noe for det. Jeg liker tog. Helt siden Thomastoget gikk på barnetv, og beveget mitt unge sinn så voldsomt, har jeg likt tog. Følelsen av å sitte noenlunde rolig i et helt okaj sete, i en vogn som ikke bråker, mens Norge flyr forbi på utsida, er en veldig god følelse. Gjerne akompagnert av finfin musikk på øret. Når jeg sier finfin musikk tenker jeg ikke på tre tyrkere (ca 15-17 år) som spiller orientalsk rap og/eller vg-listemusikk igjennom mobilhøytaleren (som gir overraskende mye lyd fra seg for faenihelvete). Men det var altså realiteten igår. Så fort jeg skrudde på min søte lille oh-so-old cdspiller, skrudde den seg av med den smertelige beskjeden; "low bat". Bitter. But what to do? Sove? Det var absolutt en dugelig idé, og jeg dro frem min bok om etikk i lys av kristen kulturarv som et effektivt middel for å oppnå denne tilstanden. Det funket. Selvfølgelig funket det. Dt funket helt til det kom en dame som mest sannsynlig ikke kunne få barn noe mer, men som antageligvis hadde veldig lyst på nettopp det (eller kanskje hun bare trengte litt anerkjennelse). Mine stereotype tanker om eldre damer blei forsøkt revet ned fra sin anstendige søyle, nedi i en lava av forlystelse, altformye parfyme og altforlite klær. Sukk. Og ja hun måtte sitte ved siden av meg. Det var mange andre plasser, men vi velger han som sover, og som har en stor bag i setet ved siden av seg. Selvfølgelig. Resten av turen var satan. Min velutviklede luktesans hindret meg fra å sove. Den hindret meg forsåvidt også fra å tenke klart. Urk. URKBURK!
Men nå ---> Oslo. Og det er veldig kjipt. For det er i Vestfold det skjer ting nå. Det er der folk er. Og jeg liker å være der folk er. Altså folk jeg kjenner da. Skulle kanskje greid å dra fram noen mennesker i Oslo også.
Men igår når jeg kom hjem: Religionssamtaler. Vin. Safarikjeks. Koselig.
Nå (snart): Tre dager med statoil.
kan ikke noen komme og kose med meg? (uten at vi da tenker på den litt halverotiske forståelsen av ordet. Vi tenker på å henge med, spise middag med, underholde hverandre på (på?) og ikke kjede seg).
IS THAT TO FUCKING MUCH TO ASK FOR!?? HUH?!? IS IT??!
ah...
men musikken. Og gitaren. Det varmer alltid
Bob Dylan - Tangled up in blue