Det er faktisk av og til at lesesalen kan bli litt kjedelig, og David Hume litt langtekkelig.
______________________________
Lesesalen
Boka blir lengre for hver side jeg blar.
Tvinger meg til å sitte,
ikke faen om jeg drar!
Må jo få en A, eller ihvertfall en B.
Rumpa mi har sovna,
men hva gjør vel det?
Ei svartkledd jente sitter rett foran meg.
Mystisk, ganske pen.
Hun er minst like lei.
Bøyer meg frem, skrur av lyset hennes.
Et sykt lite innfall,
fy som jeg gremmes!
Hun kikker sakte opp, jeg smiler forsiktig.
Et lite smil tilbake,
så vakkert og oppriktig.
Formulerer noen ord, sender over en lapp.
"Kaffe? Nå?"
Tro om jeg får napp?
Hun snur lappen, skriver, sender tilbake.
"Skrur du på lyset mitt
kan vi tilogmed dele en kake!"
Maia heter hun, er akkurat min type.
Kanskje lesesalen har skaffet meg
ei skikkelig rype.
______________________________
Da er det gøy å dikte litt. Veldig gøy :)
kanskje litt paradoksalt med et kjærlighetsdikt nå da..
Vier det til Elisabeths foreldre :P
hehe...
off..
blæ..
hm?