twelve feet under

er det noe å søke etter? udødelighet?
er det det som er meninga med livet?
Før ville jeg ikke bli gammel. Jeg ville dø i 40åra. Nå vil jeg dø når jeg føler jeg er ferdig. Men jeg veit egentlig ikke om jeg noengang kommer til å bli det. Det kommer jo alt ann på hvilke mål jeg setter meg. Mulig det kommer til å bli endel.
Jeg synes det er naivt å tro at vi får en sjanse til. Å forholde seg til at man har flere muligheter.
Synes det er utrolig fjortisaktig med "Carpe Diem" (gjerne skrevet på skolesekken) hvor man lever for alt som er godt og fint i nuet. Jeg tror ikke det uttrykket er ment for sånt. Det er en slags unnskyldning for at man ikke gidder. At man ikke gidder å tenke fremover.
Men på en måte kan jeg forstå dem, selv om jeg ikke tror de forstår det sjøl, da det kanskje ikke er så mye å se fremover til. For det er så altfor meningsløst.
Jeg synes man skal passe på å ha det veldig bra når man først er her. Og at man i det lengste skal strekke seg etter dette, uten at målet helliger midlet på noen måte. Men ikke regn med at det skjer så mye etter. Jeg anbefaller ingen å bruke så mye krefter og fokus på seinere liv. Samtidig så kan jeg jo ikke snakke for de som får glede ut av dette.
For ja, vi er nå engang veldig forskjellige.
Jeg bare greier ikke sette meg inn i disse menneskene sin situasjon.
Men også det er vel gjengjeldt.
poenget mitt?
jeg tror ikke jeg er redd for å dø, men jeg vil ikke enda. men så veit jeg ikke om jeg vil bli udødelig heller. Ikke før jeg får vite premissene ihvertfall.. Om noen år så skal jeg i alle fall planlegge min egen begravelse. Så jeg får den som jeg vil. Så det blir en avsluttning som jeg har satt. Det er faktisk litt viktig for meg.
vm i røtter.. rot, rot, roter, røtter?
status: Beach Boys - Good Vibrations
grei dag, men litt tiltaksløs. Noe er pågang, jeg bare veit ikke hva enda. I'll let you know..


